Enerhaugen er et av de stedene i Oslo hvor historien fortsatt ligger tett under overflaten, et høydedrag nord for Grønland hvor det vokste frem en forstad i årene etter 1814. Navnet antas å komme fra einerbuskene som en gang dekket området, og landskapet bar lenge preg av å være mer åpent og uregulert enn resten av byen.
Utgangspunktet for utviklingen var plassen Ulvebråten under Oslo Ladegård, med adresse Tøyengata 10. Den ble i 1811 kjøpt av lensmann Barthold Nicolai Knoph, som delte eiendommen i tre og startet salg av tomter. Allerede tidligere var området omtalt som en enkel haug med noen få husmannshytter, og ved folketellingen i 1801 bodde det 22 mennesker på selve haugen og 21 ved foten av den.
Da skipsreder og trelasthandler Jørgen Young kjøpte eiendommen i 1815, skjøt utbyggingen fart. Han delte området opp i rundt 70 parseller, og Enerhaugen gikk raskt fra å være et landskap med spredt bebyggelse til en tett og voksende småby i byen.
I løpet av 1800-tallet ble Enerhaugen svært tett befolket, så tett at myndighetene etter hvert så seg nødt til å legge området inn under byens politimyndighet. Området tilhørte det som ble kalt Grønlands fattigdistrikt i Aker, og den tidlige bebyggelsen lå hovedsakelig langs Smedgata, som rundt 1850 var den eneste egentlige gaten på Enerhaugen. Her vokste det frem små, billige trehus i stort tempo, og hverdagen var preget av trange forhold, vann måtte bæres fra vannposter på Galgeberg, og levekårene var ofte svært krevende.
Koleraepidemiene på 1800-tallet rammet Enerhaugen hardt, og området fikk raskt rykte på seg for fattigdom, drikkfeldighet og sosiale utfordringer som også opptok både byens myndigheter og kirken. Fra 1840-årene ble det satt i gang flere tiltak for å bedre forholdene, blant annet ble et asyl for foreldreløse barn etablert i 1843 med private midler. I 1850 ble arbeiderforeningen Enerhaugen Samfund stiftet av presten Honoratus Halling, som et forsøk på å organisere og løfte lokalsamfunnet.
Da Enerhaugen ble innlemmet i byen i 1859, kom det gradvis vann- og kloakkledninger, og enkelte områder fikk en viss oppgradering. På 1870- og 1880-tallet forsvant noe av den eldste bebyggelsen på østsiden av Smedgata, og murgårder i tre og fire etasjer ble reist i stedet. Likevel forble store deler av Enerhaugen uendret helt frem til midten av 1900-tallet, og mange av de små trehusene ble stående uten innlagt vann i flere generasjoner.
Mot slutten av 1950-årene ble boligstandarden vurdert som så dårlig at bystyret vedtok full sanering av området. Rivingen startet i 1960, og med det forsvant en hel liten småby med vannposter, utedoer, små stuer, hageflekker og et nettverk av gater med navn som Langleiken, Flisberget, Stupinngata og Johannesgata.
I stedet ble området bygget ut med høyblokker og lavblokker, og også St. Hallvard kirke og kloster ble reist her som en del av den nye bystrukturen. Etter ombyggingen sto bare Grønland gamlehjem igjen, i dag kjent som Villa Enerhaugen sykehjem i Smedgata 30, som det siste synlige sporet av den gamle bebyggelsen.
Forslag om å bevare deler av den historiske trehusbebyggelsen ble avvist, men noen få bygninger ble likevel reddet. Blant annet ble hus fra Stupinngata, Flisberget og Johannesgata demontert og gjenoppført på Norsk Folkemuseum, der de i dag gir et glimt av hvordan Enerhaugen en gang så ut.
Enerhaugen står dermed igjen som et tydelig eksempel på en del av Oslo som har gjennomgått en total transformasjon, fra tett småbybebyggelse til moderne boligområde, men med sporene av den gamle byen bevart både i arkivene og i enkelte gjenreiste bygg.