Det engelske kvarter i Oslo var ikke engelsk i betydningen britiske beboere, men et ganske ambisiøst boligprosjekt fra slutten av 1800-tallet.
Kvarteret lå ved Solli plass, langs det som den gang het Drammensveien, nå Henrik Ibsens gate. Det ble oppført mellom 1882 og 1886 av arkitektene Paul Due og Bernhard Steckmest på tomten til den gamle løkkeeiendommen Solli.
Bakgrunnen for prosjektet henger tett sammen med hvordan Oslo utviklet seg på slutten av 1800-tallet. Byen vokste raskt, og vestkanten ble et attraktivt område for den velstående delen av befolkningen. Målet med kvarteret var nettopp å tilby moderne og eksklusive boliger i det som ble sett på som byens “west end”.
Selve utformingen var ganske spesiell til Oslo å være. I midten lå en rekke med syv sammenhengende “villaer” – egentlig tidlige rekkehus – med forhager, mens større bygårder flankerte anlegget på hver side. Arkitekturen var inspirert av fransk nyrenessanse, med tårn, høye tak og monumentale fasader.
Navnet “det engelske kvarter” kom av planløsningen: leilighetene var organisert over to etasjer internt, slik man kjente det fra engelske byhus (townhouses). Det var altså en boligtype importert fra England, ikke et britisk miljø.
På sin tid var dette blant byens mest luksuriøse boliger, med fasiliteter som sentralvarme, innlagt vann og egne bad – ganske high-end for 1880-årene.
Men historien fikk en litt trist slutt. I perioden 1962–1965 ble hele kvarteret revet for å gi plass til det moderne kontorbygget Indekshuset. Rivingen er i ettertid blitt stående som en av de mer omstridte i Oslo, et klassisk eksempel på etterkrigstidens sanering av eldre bymiljøer.
Så kort sagt: Det engelske kvarter var et eksklusivt, arkitektonisk ambisiøst boligprosjekt som symboliserte Oslos overgang til moderne storby – og samtidig et av de tydeligste eksemplene på hva byen mistet i rivningsbølgen på 1900-tallet.
I dag står Indekshuset der det engelske kvarter lå. Det er et ganske markant skifte: fra lave, elegante 1800-talls byvillaer til en høy kontorblokk i betong og granitt. Indekshuset ble ferdig rundt 1964 som hovedkvarter for norsk industri og eksportmiljøer, og ruver med rundt 17 etasjer ved Solli plass.
I dag er bygget et vanlig næringsbygg med mange ulike firmaer, butikker og serveringssteder på gateplan. Det finnes likevel noen små spor etter det gamle kvarteret:
Så hvis du står der i dag, står du egentlig midt på en av Oslos mest kjente “før og nå”-kontraster: der det en gang lå noe av byens mest eksklusive boligbebyggelse, ligger nå et typisk etterkrigs kontorkompleks.
Kilder: oslobyleksikon.no, lokalhistoriewiki.no
Foto 1902: Anders Beer Wilse