Før Nationaltheatret ble bygget ved Studenterlunden, var det Bankplassen i Kvadraturen som var åstedet for Oslos største dramaer, både på og utenfor scenen. Christiania Theater var ikke bare en bygning, det var selve fødestedet for den moderne norske teaterkunsten og en sentral arena for nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
Teateret ble tegnet av Christian Heinrich Grosch, den kanskje mest betydningsfulle arkitekten i Oslos historie. Han sto bak monumentale bygg som Børsen og Universitetet, og Christiania Theater var intet unntak i hans portefølje av klassiske perler.
Bygningen sto ferdig i 1837 og var i empirestil med en lys, harmonisk fasade som ga Bankplassen et kontinentalt preg. På denne tiden var Christiania en by i vekst, og teateret ble raskt det viktigste møtestedet for byens elite og kulturelt interesserte borgere.
Det som gjør Christiania Theater så historisk unikt, er menneskene som arbeidet der. Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde sine læreår og triumfer her. Ibsen fungerte som instruktør og teatersjef, og det var i denne bygningen at stykket Peer Gynt hadde sin urpremiere i 1876, akkompagnert av Edvard Griegs musikk.
Men teateret var også preget av sterke konflikter. På midten av 1800-tallet raste en intens strid om det norske språket. De fleste skuespillerne var danske, og mange mente at det norske språket ikke var «fint nok» for scenen. Dette førte til «teaterslaget» i 1856, hvor tilhengere av norsk kultur pep ut de danske skuespillerne. Denne striden ble et symbol på Norges kamp for løsrivelse fra dansk kulturell dominans.
Mot slutten av 1800-tallet begynte bygningen å bli for liten for den ekspanderende hovedstaden. Da arkitekt Henrik Bull la siste hånd på det nye Nationaltheatret i 1899, ble Christiania Theater sett på som utdatert. Til tross for protester og byggets historiske verdi, ble det vedtatt å rive teateret for å gi plass til en ny og massiv hovedbygning for Norges Bank.
I juni 1899 falt teppet for aller siste gang. Kort tid etter ble Grosch sitt mesterverk jevnet med jorden. Den tunge granittbygningen som står på tomten i dag, som nylig huset Museet for samtidskunst, står i skarp kontrast til det lette og elegante teaterbygget som en gang definerte plassen.
Selv om bygningen er borte, forsvant ikke alt. Den mest praktfulle gjenstanden fra teateret, den enorme lysekronen i krystall, ble forsiktig demontert og flyttet. Den dag i dag henger den i taket på Nationaltheatret, som en lysende forbindelse mellom fortidens scene i Kvadraturen og dagens teaterliv.
Foto: 1899: Narve Skarpmoen