Nationaltheatret og Universitetet

Sett fra Abelhaugen

Dette var det første bildet jeg tok i mitt lille prosjekt, "Oslo før og nå". Bildet viser hvordan Oslo har forandret seg de siste 100 årene. Fra en tid med hest og slede, nyoppfinnelsen elektrikken, åpent og lavbygd, men forurenset, til mer tettgrodd, trfikkert og høyreist.

Nationaltheatret

Nationaltheatret tok over 60 år å realisere. Behovet for et nasjonalt teater var åpenbart lenge, men motstand og pengemangel forsinket prosessen gang på gang. Det gamle Christiania Theater på Bankplassen var blitt for trangt og for fattig for en by i rask vekst, og sentrum hadde i tillegg forflyttet seg vestover mot Karl Johan. Et nytt teater burde ligge der folk faktisk befant seg.

Da det endelig kom tillatelse til å legge det nye teateret i Studenterlunden i 1888, skyldtes det i stor grad at Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson på det tidspunktet var internasjonalt anerkjente. Universitetet, som lenge hadde protestert mot å få en slik nabo, satte to betingelser: taket måtte ikke være høyere enn universitetets, og inngangen skulle ikke vende mot dem.

Arkitektkonkurransen ble vunnet av Henrik Bull i 1891. Bull kom fra en familie med dype røtter i norsk arkitektur og kultur, var nevø av fiolinisten Ole Bull og hadde utdannelse fra Berlin. Han startet med et utkast i nybarokk stil, men da bygget stod ferdig i 1899, bar det tydelig preg av jugendstilen. Bull tegnet alt selv, helt ned til service og bestikk i restauranten.

Finansieringen var sammensatt. Penger kom blant annet fra Brændvinssamlaget og Christiania Sparebank, og det ble solgt aksjer. Da det åpnet 1. september 1899, var det et aksjeselskap med 4500 aksjer. Første teatersjef var Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Det fortelles at han like før åpningen møtte Henrik Ibsen på hans daglige spasertur utenfor teatret.

Ibsen ble hedret andre åpningsdag, da forestillingen var en folkefiende. Publikum var like elegante som kvelden før, og da teatersjef Bjørnson leste festprologen, avbrøt publikum ham gjentatte ganger med ropene «Lenge leve Henrik Ibsen» mens de vendte seg mot losjen der Ibsen satt.

Foran inngangen ble statuer av Ibsen og Bjørnson avduket samme dag som teatret åpnet, begge laget av Stephan Sinding. Det var symbolsk passende at de to konkurrentene om norsk kulturelt hegemoni endte side om side på samme sokkel.

Universitetet

Da de tre universitetsbygningene på Karl Johans gate 47 stod ferdig i 1852, var Norge bare 39 år gammelt som selvstendig stat. At landet i det hele tatt fikk et eget universitet, var ikke en selvfølge, men et resultat av hardt politisk arbeid. Universitetet åpnet i 1813 med fem professorer og 17 studenter. De første tiårene holdt det til i provisoriske lokaler, blant annet i auditoriet til Oslo katedralskole, inntil de tre byggene på Karl Johan var klare.

Arkitekt Christian Heinrich Grosch tegnet anlegget, men tegningene ble underveis sendt til Berlin for gjennomgang hos tidens fremste arkitekt, tyske Karl Friedrich Schinkel. Schinkel kommenterte og reviderte dem, og de bevarte fasadetegningene er i Schinkels hånd. Dermed har to av Europas ledende arkitekter fra 1800-tallet satt sitt preg på det som i dag er hverdagslandskapet for Oslos forbipasserende.

Anlegget består av tre bygninger rundt Universitetsplassen: Domus Media i midten, Domus Bibliotheca og Domus Academica. Den sistnevnte er bedre kjent som Urbygningen, og det skyldes ikke et latin-ord, men et armbåndsur. I vinduet mot Karl Johans gate henger et ur som viser Kristiania-tid, og Henrik Ibsen stoppet konsekvent her på sin daglige spasertur fra leiligheten i Arbins gate for å sjekke at hans eget lommeur stemte. Uret ga bygningen folkemunne-navnet den ennå bærer.

I 1911 ble Domus Media påbygd med aula i forbindelse med universitetets 100-årsjubileum. Aulaen ble dekorert med veggmalerier av Edvard Munch, noe som ikke gikk upåaktet hen. Festsalen i samme bygning fungerte som stortingssal fra 1851 inntil Stortingsbygningen stod ferdig i 1866.

I 2007 mottok Urbygningen EUs kulturminnevernpris Europa Nostra, med begrunnelse om at restaureringen hadde gjennomført en av Nord-Europas mest krevende bevaringer av en nyklassisistisk bygning, trofast mot Grosch og Schinkels opprinnelige ideer. Samme år fikk bygningen også Oslo kommunes pris for god byarkitektur.

Foto 1910: Küenholdt
Foto 20217: Morten Mitchell Larød
Kilder: Wikipedia, Oslo byleksikon, Nationaltheatret.no, Store norske leksikon, Museum for universitets- og vitenskapshistorie (UiO)