Bygdøy allé
Fra krysset Niels Juels gate mot Solli plass
Bygdøy allé går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Gaten ble opparbeidet fra 1890 og fikk sitt navn året etter – men den skulle opprinnelig ha vært langt mer prangende.
Bygdøy allé ble planlagt i 1889 som en parisisk boulevard, men politikerne syntes det ble for dyrt og reduserte den til halv bredde. Bare ved Frogner kirke kan man se hvor bred den egentlig skulle vært. Altså: Oslo fikk sin Champs-Élysées på spareblusen.
Den ble anlagt med ridevei på den ene siden, som ble fjernet i 1930-årene. Den ridende Frogner-borgerskapen måtte altså finne andre veier.
Bygårdsbyggingen langs alleen gikk unna i et raskt tempo på 1890-tallet. Bare i 1898–99 ble det reist 24 fireetasjers leiegårder her. Hovedmannen bak byggevirksomheten, advokat Ludvig Meyer, bodde selv i nr. 11.
De opprinnelige rundt 230 kastanjetrærne ble plantet i 1896–97, trolig etter forbilde i Paris. Rundt 1930 var trærne så store at beboerne klaget over skyggevirkningen. Det hjelper lite med utsikt når kastanjene tar himmelen.
Gaten er kjent for sine kastanjetrær gjennom Jens Book-Jenssens store slager «Når kastanjene blomstrer». Book-Jenssen spilte inn sin første versjon i mars 1950, men sangen ble ikke en slager før den fikk nytt arrangement av Egil Monn-Iversen. Trærne er med andre ord blitt udødeliggjort på plate.
Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Den er altså en del av byens mest eksklusive gatekvartet – og det med god grunn.
På begynnelsen av 1930-tallet bodde dikteren Nordahl Grieg i nr. 68. Der tok han imot den engelske forfatteren Malcolm Lowry, som hadde reist til Norge. De to spiste sammen på Jacques Bagatelle i 1931, og dette middagsbesøket fant siden veien inn i Lowrys roman «Ultramarine».
Under krigen ble nr. 20–24 – en stor leiegård fra 1937 med ni etasjer – brukt til innkvartering av personell fra Reichskommissariats Einsatzstab. I samme bygning bodde den jødiske tøygrossisten Felix Silber med sin kone Fedossi. De hadde kommet til Norge fra Tyskland i 1939 og ble begge deportert med Donau 26. november 1942. De ble drept i gasskammer i Auschwitz like etter ankomsten 1. desember. To snublesteiner er satt ned til minne om dem.
I 2010 var det 122 opprinnelige trær i alleen og 87 plantet etter 1985. Fra 1970-årene har saltskader fra trafikken vært økende. Gaten er 1,4 kilometer lang og hadde i 2010 en kjøretøytrafikk på hverdager på 21 000. Ikke det mest kastanjevennlige miljøet.
Legg merke til hva som i dag ruver der Bygdø Allé starter. Ind-Eks-huset er et kontor- og forretningsbygg. Det er oppført på tomten hvor «Det engelske kvarter» stod (Drammensveien 26–42, frem til det ble revet 2. januar 1962). Bygningen ble oppført som kontor- og representasjonslokaler for Norges Industriforbund og Norges Eksportråd, derav navnet «Industriens- og Eksportens Hus», eller «Indekshuset».
Indekshuset er utført i prefabrikkerte betongelementer forblendet med hvit granitt, og første byggetrinn ble ferdigstilt i 1964. Det er tegnet av arkitekt John Engh, som mottok arkitekturprisen «Betongtavlen» for dette betongbygget. I 2011 ble bygget kåret til det styggeste i Oslo med 46% av stemmene.
Foto 1930: Ukjent
Foto 2017: Morten Mitchell Larød
Kilder: Wikipedia, Lokalhistoriewiki, Oslo byleksikon, Store norske leksikon, Rockipedia
